En tanke i forbifarten

Jeg snakket en dag med en god venn av meg som er SV politiker. Vi kom inn på temaet privatisering, der han så fint uttalte at “Det er en prinsippsak at staten og kommunen skal kunne sørge for grunnleggende tilbud til folket, som kollektivtransport, skole, sykehus, sykehjem osv.”

Det kan jeg til en viss grad si meg enig i, forutsatt at de faktisk klarer å gjøre dette på en ordentlig måte. De som kan gi det beste tilbudet burde få lov til å gi det. Om noen tjener penger på det underveis så er det kanskje ikke alltid ønskelig, men der er jo heller ikke verdens undergang, og ulempene ved det må veies opp mot fordelene ved eventuelt bedre skole, kollektivtransport eller hva det måtte være.

Karakterer eller ikke karakterer- det er spørsmålet.

Sosialistisk Ungdom vil fjerne karakterene, prøver og eksamener helt. Unge Høyre vil ha karakterer fra første klasse. Begge ønsker å bedre skolesystemet, men på hver sin helt forskjellige måte. Har en av dem missforstått helt? Eller er en mellomting best?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=507853

Eller er det kanskje sånn at det ikke finnes noen løsning som ALLE vinner på, så vi må velge og prioritere?

SUs argumenter for å fjerne karakterer, prøver og eksamener er at de “demper innsatsgleden”. For de barna som får sine første karakterer (uavhengig av hvor gamle de er når dette skjer) og ser at de selv henger etter resten av klassen sin er nok dette sant. De vil kanskje tenke at det ikke er noen vits i å prøve, at de er dumme og ubrukelige.

Med det er da de voksene i barnets liv kommer inn i bilde bør komme inn i bilde. Foreldre og lærere har ansvar for å se hvilke elever som henger etter og så finne ut HVORFOR. Det er først da man kan gjøre noe med problemet. For å finne ut hvor et barn står i forhold til sine jevnaldrende er man dessverre nødt til å vurdere dem opp mot hverandre, på en standardisert måte, med karakterer, eksamener og prøver. Alle barn er fantastiske og unike og er uvurderlige, det er nok de fleste enige om. Men det er ikke det karakterene skal måle. De skal ikke måle hvor godt inntrykk en elev har gjort på en lærer (som er en stor fare dersom man kun skal få en skriftlig tilbakemelding, slik SU ønsker). Det er heller ikke karakterenes oppgave å måle hvor intelligent et barn er. De skal måle elevenes kunnskap om ett gitt fag i forhold til det som er naturlig å forvente.
Unge Høyres argument for å innføre karakterer i barneskolen er “å gå bort fra enhetsskoletankegangen. Elevene må få undervisning som er tilpasset dem. For å få til det, må man sjekke kunnskapsnivået hos elevene”

Barn ønsker å lære. De gleder og forbereder seg til første skoledag flere år før de skal begynne, de spør og graver om alt mellom himmel og jord, viser stolt fram hver en bokstav eller matte oppgave de har lært og elsker lekser. Iallefall de første årene. Om de i tillegg kan få en konkret, lettfattelig og sammenlignbar vurdering av hvor flinke de er vil nok dette for mange virke enda mer motiverende, og kanskje tilogmed forhindre skoletrøtthet når de kommer til ungdomsskolen. Dette fordi de allerede har lært verdien av å jobbe godt, og fordi de allerede vet hvilket nivå de ligger på, mens de var i den alderen der skole er gøy. Man kan si at dette vil ha motsatt effekt på de barna som henger litt etter de andre fra skolestart, men fordelen for dem er at problemene vil kunne bli tatt tak i mye tidligere, og de vil ha mer tid på seg til å ta igjen sine jevnaldrende. Et barn som sliter akademisk på skolen vil ikke slite noe mindre om det ikke er klar over det.

I dagens skolesystem blir de flinkeste barna tilsidesatt til fordel for de dårligste. Med de begrensede resursene lærerne og skolene har er dette helt naturlig, fordi de dårligste elevene trenger mye oppmerksomhet og oppfølging for å holde følge, mens de flinke alltids klarer seg selv. Problemet med dette er at mange av de flinkeste barna mister motivasjonen, fordi de ser at uansett hvor hardt de jobber, hva de kan eller hvor mye de forstår, så får de ingen ting tilbake. De kjeder seg og slutter å prøve. For disse elevene ville karakterer i barneskolen være ideelt, fordi de da ville se at deres innsats gir resultater og de får belønning i form av gode karakterer.

Det å begynne med karakterer allerede i barneskolen vil kreve mye av lærere og foreldre. Det vil kreve at det tar seg godt av de barna som henger etter og gjør alt i sin makt for at de skal kunne ta igjen- og holde følge med sine klassekamerater. Det vil også kreve at de barne som skiller seg ut som ekstra flinke får den oppfølgingen de trenger, samtidig som de også må lære at det finnes andre verdier og kvaliteter enn gode karakterer. Men forutsatt at foreldre og lærere gjør sin del av jobb ordentlig, er det mulig at karakterer i grunnskolen kan være noen steg i retning av et bedre skolesystem.

Å supplere karakterene med skriftlig tilbakemelding av den typen SU ønsker vil nok absolutt være en fordel, men samtidig vil en hver dyktig lærer alltid gi sine elever løpende tilbakemelding på hvorfor de får de karakterene de får.

Det er ikke rettferdig å holde tilbake de flinke barna for at de som ikke er like flinke skal føle seg bedre. Der er heller ikke riktig å ikke la de barna som henger etter få vite dette, bare for at de ikke skal bli lei seg. Da hindrer vi dem i å kunne gjøre noe med problemene, hvilket vil følge dem resten av livet.

Oslo Ap vil ha 13-års obligatorisk skole.

Dette for å stoppe frafallet i den videregående skolen, og hindre at de som ikke fullfører videregående ender som sosialklienter.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=524950

Er det riktig å tvinge ungdommer til å ta en utdannelse? Selv om de ikke ønsker det?

Det kan argumenteres med at når man er 16-17 år så er man ikke moden nok til å ta slike valg selv. Men hvordan skal man bli moden nok til å stå på egne ben om man aldri får prøve? Om alt skal være forutbestemt og obligatorisk, uten hensyn til individet? For mange er det å gå rett inn i videregående skole etter fullført grunnskole ikke den beste løsningen. Det skjer i en alder i livet der man gjennomgår utrolig mye. Mange er også lei av skolen og det den bringer med seg av akademiske og sosiale utfordringer. De som ønsker det burde derfor få mulighet til å velge vekk videregående i første omgang, til de selv ser at tiden er moden, de har funnet ut av seg selv og hva de vil. Så kan man heller skape et stort og godt tilbud til de som ønsker å ta videregående på andre måter en den tradisjonelle. De fleste ser nemlig etter noen år at studiekompetanse er noe man trenger om man skal kunne få en brukbar jobb, og fordi som ikke ser det men er strålende fornøyd med å jobbe på Prix hele livet, så er det også et valg de burde få lov til å ta selv.

Det er heller ikke rettferdig mot de som ønsker å ta en utdannelse, som ønsker å lære og få et godt vitnemål, at man dytter full klasserommene av folk som ikke ønsker å være der. Disse vil være et uromoment og virke svært forstyrrende på undervisningen, samtidig som de vil kreve mer oppmerksomhet fra lærerne enn de som er der for å lære.

Selv fullførte jeg videregående i en alder av 22. Jeg tok et meget bevist valg da jeg sluttet på skolen i andre klasse, og kan den dag i dag med sikkerhet si at jeg ikke hadde fått noe ut av å fullføre videregående på ‘normert’ tid. Jeg hadde blitt sittende igjen meg svært lite kunnskap og et verdiløst vitnemål, om jeg hadde klart å få det i det hele tatt. I stede har jeg i dag et godt vitnemål og stor utbytte av utdanningen min, fordi jeg tok den da jeg var klar for det.

Dersom man ønsker å bruke videregående som et virkemiddel for å få ned antallet sosialklienter kan man heller tenke på å gjøre noe med kriteriene for å motta sosialstøtte? Går det foreksempel an å si at alle sosialklienter som ikke har fullført vederegående må tilbake på skolebenken for å fortsette å motta støtte?